Hvorfor jeg ikke har flinke eller smarte elever

Noen ganger slår forskningen inn åpne dører og forteller oss ting vi intuitivt visste fra før. Men noen ganger forteller forskningen oss noe som åpner helt nye dører og gjør at vi må revurdere ting vi har trodd på hele livet.

Å lese om forskningen til Stanford-forsker Carol Dweck hadde denne effekten på meg, og jeg synes den er så viktig at jeg ønsker å dele en liten smakebit av den her:

Lært hjelpeløshet

En av vår tids mest anerkjente motivasjonsforskere, psykologiprofessor Carol Dweck ved Stanford University i USA startet sin forskerkarriere med å undersøke dyrs motivasjon. Et forskningsfelt som fikk mye oppmerksomhet innen psykologien på 60-tallet, undersøkte dyrs motivasjon, og spesielt ble det fokusert på fenomenet lært hjelpeløshet: Laboratoriedyr lot være å utføre belønnende oppgaver de egentlig kunne klart, fordi de tidligere hadde blitt utsatt for gjentatte oppgaver som var designet slik at dyrene måtte feile.

Konsekvensen av gjentatte nederlag var med andre ord at dyrene hadde lært et overordnet budskap fra alle nederlagene: Uansett hvor mye de strevet fikk de det ikke til. Dermed oppdaget ikke dyret at oppgaven egentlig var svært enkel for dem, og de unnlot å utføre den på tross av mulighet for belønning. Dweck fortsatte med å spørre seg hvordan denne dyreforskningen kunne overføres til mennesker: Hvorfor gir enkelte barn opp når de gjør feil, mens andre barn blir motivert av å gjøre feil?

I ett av Dwecks mest berømte forsøk plukket hun ut enkeltelever fra flere 5-klasser i New York for å teste dem i en non-verbal IQ-test som bestod av en serie med puslespill; puslespill enkle nok til at alle forventelig ville klare oppgavene ganske bra.

Elevene ble tilfeldig delt i to grupper, og den eneste forskjellen på gruppene var hvilken type ros elevene fikk etter endt oppgave. Barna i den ene gruppen fikk ros (kun i form av en enkelt setning) for å være intelligente, den andre gruppen fikk ros for innsatsen sin. Det eneste som skilte gruppene var med andre ord én enkelt setning med forskjellig type ros. Årsaken til dette var at Dweck og hennes team med forskere ønsket å se hvor sensitive barn er for forskjellige typer ros.

Etter én runde…

Etter en runde med testing (og en runde med ros) fikk barna mulighet til å velge test til andre runde. Ett av valgene var å velge noe som var vanskeligere enn den første oppgaven, men forskerne fortalte alle barna at de ville lære masse ved å prøve den vanskelige testen. Den andre testen, forklarte Dweck og de andre forskerne barna, var en enkel test, akkurat som den første. Konsekvens av ulik type ros: Av de som ble rost for innsats, valgte 90% den vanskeligere testen. Av de som ble rost for intelligens etter første testen, valgte over halvparten den enklere oppgaven.

Etter to runder…

I en etterfølgende runde fikk alle barna utføre en test som var svært krevende (tilsvarende to årstrinn over deres forventede nivå). Ingen klarte testen. Barna som i første forsøk hadde blitt rost for innsats, antok årsaken til «nederlaget» lå i mangel på egen innsats. De barna som hadde blitt rost for å være intelligente antok at testen var bevis på at de ikke var smarte. Ved å påføre barna en runde med nederlag kunne Dweck og teamet hennes nå gi alle barna en siste test; en test som var like lett som den første testen barna fikk:

Resultatene av testen viste at de som hadde blitt rost for innsats gjorde det signifikant bedre enn på den første testen: 30% for å være presis. De som opprinnelig hadde blitt rost for å være intelligente gjorde det 20% dårligere enn de hadde gjort på den første testen. En enkelt setning med forskjellig ros, ros for innsats versus ros for intelligens, førte med andre ord til en forskjell i ytelse på rundt 50% etter kun ett «nederlag».

Ros innsats og ikke evner

Dweck og flere med henne har fortsatt forskningen, og kort fortalt er det entydige bilde fra deres forskning følgende:

  • Barn som blir rost for innsats utvikler motstandskraft mot nederlag og tør ta sjanser. De er mer indredrevet og trenger ikke så mange ytre insentiver. Å fokusere på innsats gjør at barna fokuserer på noe de selv kan kontrollere og de blir mindre sensitive for kritikk – en vesentlig faktor for å bli bedre i noe. Mestringsorienterte barn blir læringsorienterte!
  • Barn som blir rost for å være flinke/intelligente blir mindre villige til å ta sjanser og blir mer engstelige for andres vurderinger («kanskje oppdager de at jeg ikke er så smart allikevel?»). De velger oppgaver som er enkle i forhold til det nivået de befinner seg på for å unngå nederlag. I tillegg blir de mindre villige til å gjøre en innsats («jeg er smart, jeg trenger ikke å gjøre noe »-holdning). Barn som blir rost for å være flinke eller smarte fokuserer mindre på læring, men veldig mye på (synlig) suksess og på å unngå feil/dekke over feil.
  • Skal ros ha effekt (forsterke atferd) må den være presis og fokusere på det barna gjør og ikke fokusere på hva barna er, da får nemlig rosen negativ effekt (utslukking) på den atferden man ønsker å forsterke.

Konklusjon

Skillet går m.a.o. på om man fokuserer på hva barnet er eller hva barnet gjør. Forskningen forteller oss dermed at det er viktig å fokusere på at mennesker, både barn og voksne, ikke er statiske, men er i stadig endring og utvikling. Et slikt fokus bidrar også positivt til den endringen og utviklingen vi ønsker oss.

——-

Kilder: Mindset av Carol Dweck, Nurture Shock av P.O.Bronson, Raising Happiness av Christine Carter og The Effort Effect

2018-11-05T14:03:54+00:000 kommentarer

Legg igjen en kommentar

seventeen + seventeen =