En NOU kommer til verden

Djupedalsutvalgets blindsone

Denne kronikken sto første gang på trykk i Klassekampen 10. juni. 2015 og ble skrevet da jeg var hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Øystre Slidre kommune.

Innlegget har også blitt omtalt og kommentert her.

Bakgrunn for artikkelen

Som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet fikk jeg for en tid tilbake i oppgave å bidra til en høring. Vanligvis får man hele høringsdokumentet til vurdering, men Djupedalutvalgets NOU 2015:2 «Å høre til» hadde blitt delt i 10 deler og fordelt mellom alle kommunene i Oppland der jeg bor. Årsaken til oppdelingen er enkel: Det er alt for omfattende for små lokallag med lite frikjøp og mange andre oppgaver å ta ordentlig stilling til en 450(!) siders NOU. Problemet med slike oppdelinger er selvsagt at det blir vanskelig å kommentere bare deler av en tekst. Selv valgte jeg en litt annen innfallsvinkel: For å danne meg et oversiktsbilde begynte jeg i stedet å telle enkeltord i teksten. Etter å ha talt en stund begynte et mønster å ta form og noe jeg velger å definere som Djupedals blindsone kom til syne

Først noen funfacts fra NOU-en:

Totalt antall ord: 280 862 – talt i Word, inkludert overskrifter, innholdsfortegnelser, noter et cetera. (Til sammenligning inneholder hele dette innlegget 1308 ord.) Ulike avledninger av ordene «psykososial», «krenke», «mobbe», «trakassere» og «diskriminere» finner vi henholdsvis 784, 1513, 1963, 600 og 732 ganger. Ordparet «trygt psykososial» eller «trygge psykososial» opptrer 276 ganger i teksten. Ulike avledninger av ordet trygg (trygge, trygt, trygghet, etc.) finner vi 497 ganger. Ulike avledninger av ordet «mål» (mål, målsetting, måle, målrettet etc.) finner vi 746 ganger

At noen av disse målene er viktige bør det herske liten tvil om: Ulike gradbøyinger av ordet «viktig» finner vi 565 ganger. Viktige mål kan gjerne nås med «tiltak» og «forslag» – avledninger av disse ordene finner vi ikke mindre enn henholdsvis 950 og 239 ganger. Tiltak og forslag bør kanskje vurderes og evalueres i ettertid? Søkeord «vurder» = 524 ganger, søkeord «evalue» = 179 ganger. Det er heller ikke utenkelig at viktige mål nås ved systematisk arbeid; ordet «system» i ulike avskygninger opptrer 610 ganger (det konkrete ordet «systematisk» opptrer 223 ganger). Det er tydelig at arbeidet mot mobbing bør skje innenfor ulike miljøer – ulike avledninger av dette ordet finner vi ikke mindre enn 2202 ganger (det konkrete ordet «skolemiljø» 1136 ganger).

Med så omfattende repetisjon av ord blir det vanskelig «å se skogen for bare trær» når man leser. Kanskje kan andre ord eller fraværet av ord fortelle oss noe om NOU-ens fokus og kanskje si noe om hva som er utenfor fokus. De fire sentrale ordene «krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering» er ikke årsaksord, men virkningsord – de virker altså ikke av seg selv, men er forårsaket av noe annet. Det kan derfor være av interesse å søke på ordet «årsak»

En individualisert tilnærming

Her kommer vi inn i det jeg vil definere som Djupedals synsfelt. Ordet «årsak» er brukt 79 ganger i teksten. Det fokuseres på at skoler som opplever mobbing må finne årsaker til at elevene blir utsatt for dette. I tillegg fokuseres det på årsaker til at barn blir utsatt for mobbing etc.  Fokus dreier seg rundt elevers, foreldres, skolers, samfunnets, læreres og skolelederes verdier og normer. Tilslutt finner vi ordet «årsak» i forbindelse med å årsaker til mobbing etc. sett i lys av ulike sosiale forhold: etnisitet, minoritet (religion, seksuell legning etc.), sosioøkonomiske forhold (lavinntekt, lav utdanning etc.), sosiale forhold (rus, psykiske lidelser, vold i hjemmet etc.), kjønn og aggresjon.

Det bildet som trer frem er at NOU-en har en individualisert tilnærming til årsakene til mobbing. De forskjellige instansers ansvar trekkes frem for å skape rammer der færre blir mobbet og skolene blir et tryggere sted å være. Skolen, lærerne, foreldrene, elevene, skolelederne må alle blir bedre på dette.  Det understrekes at en at en normkritisk tilnærming for å forstå årsakene til krenkelser og mobbing er viktig. Dette perspektivet er faktisk så viktig at NOU-en syv ganger sier at dette perspektivet bør bli en del av lærerutdanningen. Rektor- og videreutdanning bør også inkludere det normkritiske perspektivet. Etter omfanget av NOU-en å dømme kommer det til å bli psykososial trygghet, mobbing, diskriminering, krenking og trakassering som tverrfaglig prosjekt i alle fag i skolen fra nå av. Kort oppsummert mener NOU-en slik jeg har lest den, at alle i skolen må bli bedre mennesker – og det er det jo ikke vanskelig å være enig i. Men er det sannsynlig? Og hva må gjøres for at vi skal få det til?

Det er vanskelig å være uenig i at skolen skal utvikle gode normer – på lærerrommet, hos rektor og blant elever og foreldre. Det er også lett å være enig i at alle som jobber i skolen må bidra til normer som skaper gode relasjoner og mindre mobbing. Men hva med normene skolen selv innprenter i elevene?

Djupedals blindfelt

Djupedals blindfelt er det han enten ikke ser, eller ikke ønsker å se. Etter mine begreper er det dette som kalles systemkritikk. Dette ordet fant jeg null ganger i NOU-en. Når vi betrakter skole og mobbing, ville det være urimelig å hevde at en skole – som system – kan være en medvirkende årsak til mobbing? I NOU-en pekes det flere steder på hvordan ulike åpne og skjulte normer kan bidra til å skape utenforskap og grobunn for mobbing. Men ikke én gang pekes det på at skolen selv setter normer for elevene.

Forskerne Rogstad og Nybøen trekkes frem for å vise «hvordan rasisme og diskriminering er knyttet til grunnleggende forestillinger om normalitet». Forskerne uttaler følgende: «Man kan starte med å spørre ut om det finnes noen norske kjerneverdier som er med på å skille i inngrupper og utgrupper. I tilfelle, hvilke verdier er dette, og hvem har makten til å definere dem som avgjørende, og følgelig stemple borgere med andre verdier som annerledes og avvikende?» Videre uttaler de at hva som til enhver tid regnes som normalt, har betydning fordi det er den målestokken alle andre ses og vektes i forhold til. Forståelsen av hva som er normalt, kan virke diskriminerende eller rasistisk.» Men hva med måten skolen selv rangerer elevene på gjennom karakterer? Kan det være at skolen selv bidrar systematisk til å skape grobunn for mobbing ved å skille mellom inn- og utgrupper?

Kun 8 ganger opptrer ordet «karakter» i konteksten skolekarakterer. Kun tre steder blir ordet brukt i en årsak-virkning kontekst. Skolens rangeringspraksis er ikke nevnt ett eneste sted som mulig årsak til mobbing. De to gangene karakterer nevnes i relasjon til mobbing er det mobbingen som er årsak til dårlige karakterer, ikke omvendt

Er det ikke en liten mulighet for at de som befinner seg blant de nederste 20% på skolens karakterskala, kan oppleve det å kontinuerlig bli veid og vurdert og aldri funnet god nok som negativt? Og at denne systematiske derangeringen kan påvirke deres selvbilde og psyke? Er det mulig å hevde at denne kontinuerlige (ned)vurderingen i seg selv kan oppleves krenkende? Ville det være veldig overraskende at elever nederst på skolens rangstige tyr til ulike strategier (deriblant mobbing) for å beskytte seg og bygge motraft mot denne kontinuerlige derangeringen de blir utsatt for? Kan det også tenkes at noe av årsaken til at elever blir mobbet er fordi deres tilkortkommenhet i skolens rangeringssystem blir ekstra synlige for dem rundt seg? Min erfaring som lærer er at mye av skolens arbeid mot mobbing handler om å motvirke skolens egen negative effekt på elevene. Er det til å undres over at elever lager egne rangeringsnormer som igjen blir oppfattet som utfrysing, trakassering og mobbing, når hele skolevesenet er bygget opp rundt et slikt rangeringssystem?

Ingen av oss har noe godt svar på hvordan mobbing skal løses. Vi kan alle bli bedre mennesker, men å underslå den systemiske påvirkningen skolen kan ha på mobbing i et 450 sider langt dokument som handler om mobbing i skolen er etter mine begreper ingen liten unnlatelse. Djupedal sier han ønsker å hjelpe de som lever i utenforskapet, men tør ikke ta tak i systemet. Han skyver heller ansvaret over på individet. Heldigvis ødelegger 450 sider med gode ord og fine intensjoner lite.

2018-11-07T23:18:57+00:000 kommentarer

Legg igjen en kommentar

sixteen + 9 =